Recent Changes

Svenskene inspirerte norske filmskapere, noe som førte til en bølge av norske bonderomantiske filmer. Dette tiåret ble det til sammen laget hele 28 norske spillefilmer.
Filmer om natur og reise ble også viktig i norsk film. De var svært populære blant det hjemlige publikum, og ble ansett som gode eksportartikler. Allerede i 1911 hadde Roald Amundsen laget en dokumentar om sin store sydpolekspedisjon. Norgesfilmene ble laget på 1920-tallet, og bestod av skildringer av norsk natur, reise og eksponering av det norske landskapet. Disse fungerte både som reklame for turister, samt underholdning og opplysningsfilmer for de hjemme.
Nedgangstider
1920 årene var som nevnt tidligere en revolusjon når det gjaldt film. Men selv om dette var gode tider, så går ikke alt på skinner. Det var også nedgangstider på 20’tallet. I følge en artikkel i Aftenposten i 1932 (altså en del år etter 20’årene), så var 20’årene preget av mange nederlag, kunstnerisk og økonomisk, og det fikk optimismen, som hadde preget filmproduksjonen etter høydepunkter i 1920 (som feks Fante Anne) til å synke kraftig. 1923 var et dystert år for norsk film og mistiliten var så stor at det var nærmest umulig å få produsert en film. Et unntak var det selvfølgelig. O.Trygve Dalseg regisserte __“Strandhugg på Kavringen”__ i 1923, som anses å være en film som ikke var preget av denne negangstiden.
{last ned.jpg} Bilde fra filmen Strandhugg på Kavringen (1923)
“Noen av de mest kjente filmene:
__Norge – En skildring i seks akter__ fra 1923,__Norgesfilmen__ av__Tancred Ibsen__ fra 1927 og__Selvigs Norgesfilm__ av__Lyder Selvig__ fra 1929” - fra wikipedia
Kilder:
__http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_filmhistorie#Filmgjennombruddet_p.C3.A5_1920-tallet__
__http://ndla.no/nb/node/125517?fag=52222__
__http://www.filmbasen.no/film/18075/strandhugg-paa-kavringen/__
__http://ndla.no/nb/node/125517?fag=52222__
Velkommen til 1920'årene!
På 1920-tallet kom en ny generasjon norske fiksjonsfilmer frem i dagens lys. Publikum trekkes i større grad inn i filmopplevelsen, samtidig som fortellerteknikken blir mer avansert. Kjente filmer som Fante-Anne (1920) og Glomdalsbruden (1926) viste sterke nasjonalromantiske og nostalgiske preg.
Bygdefilmen var den dominerende sjangeren innen norsk og skandinavisk film. Hele tre store filminnspillinger foregikk i Norge sommeren 1920. Rasmus Breistein spilte inn __Fante-Anne__, Gustav Adolf Olsen laget Kaksen på Øverland, og den danske filmregissøren Carl Theodor Dreyer laget Prästänkan som var en svensk filmproduksjon.
{breistein_fante_anne.jpg} {134297.jpg} Bilder fra filmen Fante Anne som kom ut i 1920
Svenskene hadde laget slike bygdefilmer helt siden 1910-tallet, og var tidlig ute med å sikre seg rettighetene til kjent norsk litteratur, Henrik Ibsen var en av dem. Flere kjente verker av Bjørnstjerne Bjørnson ble filmatisert på 1910-tallet. Filmer som Terje Vigen(1916), Synnøve Solbakken og Et farlig frieri (1919) ble produsert av svenske Victor Sjöström.
Svenskene inspirerte norske filmskapere, noe som førte til en bølge av norske bonderomantiske filmer. Dette tiåret ble det til sammen laget hele 28 norske spillefilmer.
Filmer om natur og reise ble også viktig i norsk film. De var svært populære blant det hjemlige publikum, og ble ansett som gode eksportartikler. Allerede i 1911 hadde Roald Amundsen laget en dokumentar om sin store sydpolekspedisjon. Norgesfilmene ble laget på 1920-tallet, og bestod av skildringer av norsk natur, reise og eksponering av det norske landskapet. Disse fungerte både som reklame for turister, samt underholdning og opplysningsfilmer for de hjemme.
Nedgangstider
1920 årene var som nevnt tidligere en revolusjon når det gjaldt film. Men selv om dette var gode tider, så går ikke alt på skinner. Det var også nedgangstider på 20’tallet. I følge en artikkel i Aftenposten i 1932 (altså en del år etter 20’årene), så var 20’årene preget av mange nederlag, kunstnerisk og økonomisk, og det fikk optimismen, som hadde preget filmproduksjonen etter høydepunkter i 1920 (som feks Fante Anne) til å synke kraftig. 1923 var et dystert år for norsk film og mistiliten var så stor at det var nærmest umulig å få produsert en film. Et unntak var det selvfølgelig. O.Trygve Dalseg regisserte __“Strandhugg på Kavringen”__ i 1923, som anses å være en film som ikke var preget av denne negangstiden.
{last ned.jpg} Bilde fra filmen Strandhugg på Kavringen (1923)
Tiden etterpå...
Tiden gjennom 1920’årene er preget av såkalte “ups” and “downs”, men regnes som filmenhistoriens beste år. Ikke alt var som en dans på roser, men var revoluserende og åpnet mange dører innenfor filmens verden. Senere i tiden, så dukker gullalderen for norsk filmhistorie opp- nemlig 1930’årene.
“Noen av de mest kjente filmene:
__Norge – En skildring i seks akter__ fra 1923,__Norgesfilmen__ av__Tancred Ibsen__ fra 1927 og__Selvigs Norgesfilm__ av__Lyder Selvig__ fra 1929” - fra wikipedia
Kilder:
__http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_filmhistorie#Filmgjennombruddet_p.C3.A5_1920-tallet__
__http://ndla.no/nb/node/125517?fag=52222__
__http://www.filmbasen.no/film/18075/strandhugg-paa-kavringen/__
__http://ndla.no/nb/node/125517?fag=52222__

Velkommen til 1920'årene!
På 1920-tallet kom en ny generasjon norske fiksjonsfilmer frem i dagens lys. Publikum trekkes i større grad inn i filmopplevelsen, samtidig som fortellerteknikken blir mer avansert. Kjente filmer som Fante-Anne (1920) og Glomdalsbruden (1926) viste sterke nasjonalromantiske og nostalgiske preg.
Bygdefilmen var den dominerende sjangeren innen norsk og skandinavisk film. Hele tre store filminnspillinger foregikk i Norge sommeren 1920. Rasmus Breistein spilte inn __Fante-Anne__, Gustav Adolf Olsen laget Kaksen på Øverland, og den danske filmregissøren Carl Theodor Dreyer laget Prästänkan som var en svensk filmproduksjon.
{breistein_fante_anne.jpg} {134297.jpg} Bilder fra filmen Fante Anne som kom ut i 1920
Svenskene hadde laget slike bygdefilmer helt siden 1910-tallet, og var tidlig ute med å sikre seg rettighetene til kjent norsk litteratur, Henrik Ibsen var en av dem. Flere kjente verker av Bjørnstjerne Bjørnson ble filmatisert på 1910-tallet. Filmer som Terje Vigen(1916), Synnøve Solbakken og Et farlig frieri (1919) ble produsert av svenske Victor Sjöström.
Svenskene inspirerte norske filmskapere, noe som førte til en bølge av norske bonderomantiske filmer. Dette tiåret ble det til sammen laget hele 28 norske spillefilmer.
Filmer om natur og reise ble også viktig i norsk film. De var svært populære blant det hjemlige publikum, og ble ansett som gode eksportartikler. Allerede i 1911 hadde Roald Amundsen laget en dokumentar om sin store sydpolekspedisjon. Norgesfilmene ble laget på 1920-tallet, og bestod av skildringer av norsk natur, reise og eksponering av det norske landskapet. Disse fungerte både som reklame for turister, samt underholdning og opplysningsfilmer for de hjemme.
Nedgangstider
1920 årene var som nevnt tidligere en revolusjon når det gjaldt film. Men selv om dette var gode tider, så går ikke alt på skinner. Det var også nedgangstider på 20’tallet. I følge en artikkel i Aftenposten i 1932 (altså en del år etter 20’årene), så var 20’årene preget av mange nederlag, kunstnerisk og økonomisk, og det fikk optimismen, som hadde preget filmproduksjonen etter høydepunkter i 1920 (som feks Fante Anne) til å synke kraftig. 1923 var et dystert år for norsk film og mistiliten var så stor at det var nærmest umulig å få produsert en film. Et unntak var det selvfølgelig. O.Trygve Dalseg regisserte __“Strandhugg på Kavringen”__ i 1923, som anses å være en film som ikke var preget av denne negangstiden.
{last ned.jpg} Bilde fra filmen Strandhugg på Kavringen (1923)
Tiden etterpå...
Tiden gjennom 1920’årene er preget av såkalte “ups” and “downs”, men regnes som filmenhistoriens beste år. Ikke alt var som en dans på roser, men var revoluserende og åpnet mange dører innenfor filmens verden. Senere i tiden, så dukker gullalderen for norsk filmhistorie opp- nemlig 1930’årene.
“Noen av de mest kjente filmene:
__Norge – En skildring i seks akter__ fra 1923,__Norgesfilmen__ av__Tancred Ibsen__ fra 1927 og__Selvigs Norgesfilm__ av__Lyder Selvig__ fra 1929” - fra wikipedia
Kilder:
__http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_filmhistorie#Filmgjennombruddet_p.C3.A5_1920-tallet__
__http://ndla.no/nb/node/125517?fag=52222__
__http://www.filmbasen.no/film/18075/strandhugg-paa-kavringen/__
__http://ndla.no/nb/node/125517?fag=52222__
Velkommen til 1920'årene!
På 1920-tallet kom en ny generasjon norske fiksjonsfilmer frem i dagens lys. Publikum trekkes i større grad inn i filmopplevelsen, samtidig som fortellerteknikken blir mer avansert. Kjente filmer som Fante-Anne (1920) og Glomdalsbruden (1926) viste sterke nasjonalromantiske og nostalgiske preg.

Velkommen til 1920'årene!
På 1920-tallet kom en ny generasjon norske fiksjonsfilmer frem i dagens lys. Publikum trekkes i større grad inn i filmopplevelsen, samtidig som fortellerteknikken blir mer avansert. Kjente filmer som Fante-Anne (1920) og Glomdalsbruden (1926) viste sterke nasjonalromantiske og nostalgiske preg.
Bygdefilmen var den dominerende sjangeren innen norsk og skandinavisk film. Hele tre store filminnspillinger foregikk i Norge sommeren 1920. Rasmus Breistein spilte inn __Fante-Anne__, Gustav Adolf Olsen laget Kaksen på Øverland, og den danske filmregissøren Carl Theodor Dreyer laget Prästänkan som var en svensk filmproduksjon.
{breistein_fante_anne.jpg} {134297.jpg} Bilder fra filmen Fante Anne som kom ut i 1920
Svenskene hadde laget slike bygdefilmer helt siden 1910-tallet, og var tidlig ute med å sikre seg rettighetene til kjent norsk litteratur, Henrik Ibsen var en av dem. Flere kjente verker av Bjørnstjerne Bjørnson ble filmatisert på 1910-tallet. Filmer som Terje Vigen(1916), Synnøve Solbakken og Et farlig frieri (1919) ble produsert av svenske Victor Sjöström.
Svenskene inspirerte norske filmskapere, noe som førte til en bølge av norske bonderomantiske filmer. Dette tiåret ble det til sammen laget hele 28 norske spillefilmer.
Filmer om natur og reise ble også viktig i norsk film. De var svært populære blant det hjemlige publikum, og ble ansett som gode eksportartikler. Allerede i 1911 hadde Roald Amundsen laget en dokumentar om sin store sydpolekspedisjon. Norgesfilmene ble laget på 1920-tallet, og bestod av skildringer av norsk natur, reise og eksponering av det norske landskapet. Disse fungerte både som reklame for turister, samt underholdning og opplysningsfilmer for de hjemme.
Nedgangstider
1920 årene var som nevnt tidligere en revolusjon når det gjaldt film. Men selv om dette var gode tider, så går ikke alt på skinner. Det var også nedgangstider på 20’tallet. I følge en artikkel i Aftenposten i 1932 (altså en del år etter 20’årene), så var 20’årene preget av mange nederlag, kunstnerisk og økonomisk, og det fikk optimismen, som hadde preget filmproduksjonen etter høydepunkter i 1920 (som feks Fante Anne) til å synke kraftig. 1923 var et dystert år for norsk film og mistiliten var så stor at det var nærmest umulig å få produsert en film. Et unntak var det selvfølgelig. O.Trygve Dalseg regisserte __“Strandhugg på Kavringen”__ i 1923, som anses å være en film som ikke var preget av denne negangstiden.
{last ned.jpg} Bilde fra filmen Strandhugg på Kavringen (1923)
Tiden etterpå...
Tiden gjennom 1920’årene er preget av såkalte “ups” and “downs”, men regnes som filmenhistoriens beste år. Ikke alt var som en dans på roser, men var revoluserende og åpnet mange dører innenfor filmens verden. Senere i tiden, så dukker gullalderen for norsk filmhistorie opp- nemlig 1930’årene.
“Noen av de mest kjente filmene:
__Norge – En skildring i seks akter__ fra 1923,__Norgesfilmen__ av__Tancred Ibsen__ fra 1927 og__Selvigs Norgesfilm__ av__Lyder Selvig__ fra 1929” - fra wikipedia
Kilder:
__http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_filmhistorie#Filmgjennombruddet_p.C3.A5_1920-tallet__
__http://ndla.no/nb/node/125517?fag=52222__
__http://www.filmbasen.no/film/18075/strandhugg-paa-kavringen/__
__http://ndla.no/nb/node/125517?fag=52222__

I 1941 flyttet blant annet Leif Sinding alle spillefilmproduksjonene til private produksjonsselskaper. Filmdirektoratet reduserte også produksjonsselskaper. Filmdirektoratet kontrollerte også import, utenom de tyske filmene. 30.April 1941 ble det vedtatt en «Forordning om kinematografbilder». Dette gacomment-498830326_1-open Statens filmdirektoracomment-498830326_1-closet full kontroll over all kinodrift, distribusjon og ikke minst produksjon. I 1941 ble også Norsk Film A/S preget av store forandringer. Spilleproduksjonene ble lagt til de private produksjons selskapene, og Norsk Film måtte under resten av okkupasjonstiden produsere korte ukerevyer, kulturfilmer og andre propagandafilmer for okkupasjonsmakten. En ukerevy varte i ti minutter og
bestod av opptak fra det forskjellige som hadde skjedd rundt om i Norge.
Fra høsten 1943 sank interessen for norske filmer betraktelig og i de siste krigsmånedene i 1945 hadde ingen norske spillefilmer premiere. Ukerevyene fortsatte likevel å rulle på kino, etter krigen var det særlig nyhetsfilmene som skulle prege den norske filmproduksjonen de første månedene etter frigjøringen. Disse nyhetsfilmene ble vist på kinoer over store deler av landet fram til 1963 da interessen i disse filmene minsket blant annet grunnet fjernsynets økende popularitet. Ukerevyene ble populært kalt Filmavisen og grunnlaget for produksjon av disse var lagt allerede under okkupasjonen. Filmavisen var viktig for å skape et samhold og et felles mål for nordmenn under en vanskelig gjenoppbyggingstid. Filmene hadde en optimistisk tone angående framtiden og skildret ofte hvor viktig det var å delta i gjenoppbyggingen av landet.
I årene etter okkupasjonen ble krigen naturlig et viktig tema i norsk film. Fiksjonsfilmene var mest populære blant folk og norske okkupasjonsdramene utgjorde den største enkeltgruppen av norske spillefilmer produsert fra 1946. Felles for de tidlige okkupasjonsdramaene er skildringen av motstandsarbeidet.
Etterkrigsfilmene handlet ikke bare om motstandsarbeid og krigen, Tancred Ibsen ment at det Norge trengte var en "crazy-komedie" etter krigens tunge år. Dette var for useriøst og slo ikke an hos publikum. Norge fikk også sin første kvinnelige regissør i Edith Carlmar som debuterte med Døden er et kjærtegn (1949), et psykologisk drama, som ble betegnet som "Norges første film noir." Gategutter (1949) av Arne Skouens handler om gatens lov og menneskets muligheter, og har tydelig trekk av italiensk neorealisme. Helaftens dokumentarfilmen fikk en storhetstid etter krigen med filmer som Kon-Tiki (1950), en hyllest til Thor Heyerdahls ekspedisjon med balsaflåte over Stillehavet tre år tidligere.
I 1948 med stortingsproposisjonen "Om ymse filmtiltak" begynte state å engasnere seg i norsk film. Kvalitet og kulturansvar var de fremste argumentene for at staten engasjerte seg. Statens filmsentral var i virksomhet fra høsten 1948, med utleie av film til skoler og frivillige organisasjoner som hovedoppgave. I tillegg ga staten Norsk Film A/S økonomisk støtte ved å være aksjeeier. Filmavisen ble også overførst til Norsk Film A/S.

{Leif Sinding.png} Fotografi av Leif Sinding
Okkupasjonens vanskelige år var sterkt preget av en norsk filmproduksjon som mer enn før tok avstand fra de dagsaktuelle problemene og hvordan det egentlig var i virkeligheten. Mange av filmene som ble spilt inn skulle gjenspeile samme tidsperiode, men filmene ble ikke fremstilt på den måten som det var i virkeligheten. «Tørres Snørtevold», en film av Tancred Ibsen måtte gjøre om slutten på filmen etter krav fra Reichskommissariat. Det var første okkupasjons år og tyske myndigheter sensurerte allerede på manusstadiet.
kinematografbilder». Dette gagacomment-498830326_1-open Statens filmdirektoratfilmdirektoracomment-498830326_1-closet full kontroll
bestod av opptak fra det forskjellige som hadde skjedd rundt om i Norge.

Okkupasjonens vanskelige år var sterkt preget av en norsk filmproduksjon som mer enn før tok avstand fra de dagsaktuelle problemene og hvordan det egentlig var i virkeligheten. Mange av filmene som ble spilt inn skulle gjenspeile samme tidsperiode, men filmene ble ikke fremstilt på den måten som det var i virkeligheten. «Tørres Snørtevold», en film av Tancred Ibsen måtte gjøre om slutten på filmen etter krav fra Reichskommissariat. Det var første okkupasjons år og tyske myndigheter sensurerte allerede på manusstadiet.
I 1941 flyttet blant annet Leif Sinding alle spillefilmproduksjonene til private produksjonsselskaper. Filmdirektoratet reduserte også produksjonsselskaper. Filmdirektoratet kontrollerte også import, utenom de tyske filmene. 30.April 1941 ble det vedtatt en «Forordning om kinematografbilder». Dette ga Statens filmdirektorat full kontroll over all kinodrift, distribusjon og ikke minst produksjon. I 1941 ble også Norsk Film A/S preget av store forandringer. Spilleproduksjonene ble lagt til de private produksjons selskapene, og Norsk Film måtte under resten av okkupasjonstiden produsere korte ukerevyer, kulturfilmer og andre propagandafilmer for okkupasjonsmakten. En ukerevy varte i ti minutter og
i Norge.

{Leif Sinding.png} Fotografi av Leif Sinding
Okkupasjonens vanskelige år var sterkt preget av en norsk filmproduksjon som mer enn før tok avstand fra de dagsaktuelle problemene og hvordan det egentlig var i virkeligheten. Mange av filmene som ble spilt inn skulle gjenspeile samme tidsperiode, men filmene ble ikke fremstilt på den måten som det var i virkeligheten. «Tørres Snørtevold», en film av Tancred Ibsen måtte gjøre om slutten på filmen etter krav fra Reichskommissariat. Det var første okkupasjons år og tyske myndigheter sensurerte allerede på manusstadiet.
minutter og bestod
bestod av opptak