Norsk film under okkupasjonen I april 1940 da Tyskland tok kontroll over Norge ble det bestemt at filmproduksjonen skulle økes. Under de fem årene som okkupasjonen varte fikk hele 20 norske filmer premiere. Også langfilmer ble produsert, tallene ligger på hele 600 hvorav halvparten av disse langfilmene ble produsert i Tyskland. Kort tid etter okkupasjonen opprettet den tyske okkupasjonsmakten et Reichkommissariat. Reichkommissariat skulle holde oppsikt med forvaltningen og hadde en avdeling som kontrollerte kulturliv og sto for folkeopplysning og propaganda. De lettet etter en norsk filmmann og falt tilslutt på Leif Sinding. Han skulle lede det norske filmlivet i nasjonalsosialistisk ånd. Januar 1941 ble Sinding direktør for nyopprettede Statens Filmdirektorat, som var en del av Kultur- og folkeopplysningsdepartementet.
Fotografi av Leif Sinding
Okkupasjonens vanskelige år var sterkt preget av en norsk filmproduksjon som mer enn før tok avstand fra de dagsaktuelle problemene og hvordan det egentlig var i virkeligheten. Mange av filmene som ble spilt inn skulle gjenspeile samme tidsperiode, men filmene ble ikke fremstilt på den måten som det var i virkeligheten. «Tørres Snørtevold», en film av Tancred Ibsen måtte gjøre om slutten på filmen etter krav fra Reichskommissariat. Det var første okkupasjons år og tyske myndigheter sensurerte allerede på manusstadiet. I 1941 flyttet blant annet Leif Sinding alle spillefilmproduksjonene til private produksjonsselskaper. Filmdirektoratet reduserte også produksjonsselskaper. Filmdirektoratet kontrollerte også import, utenom de tyske filmene. 30.April 1941 ble det vedtatt en «Forordning om kinematografbilder». Dette ga Statens filmdirektorat full kontroll over all kinodrift, distribusjon og ikke minst produksjon. I 1941 ble også Norsk Film A/S preget av store forandringer. Spilleproduksjonene ble lagt til de private produksjons selskapene, og Norsk Film måtte under resten av okkupasjonstiden produsere korte ukerevyer, kulturfilmer og andre propagandafilmer for okkupasjonsmakten. En ukerevy varte i ti minutter og bestod av opptak fra det forskjellige som hadde skjedd rundt om i Norge.
Fra høsten 1943 sank interessen for norske filmer betraktelig og i de siste krigsmånedene i 1945 hadde ingen norske spillefilmer premiere. Ukerevyene fortsatte likevel å rulle på kino, etter krigen var det særlig nyhetsfilmene som skulle prege den norske filmproduksjonen de første månedene etter frigjøringen. Disse nyhetsfilmene ble vist på kinoer over store deler av landet fram til 1963 da interessen i disse filmene minsket blant annet grunnet fjernsynets økende popularitet. Ukerevyene ble populært kalt Filmavisen og grunnlaget for produksjon av disse var lagt allerede under okkupasjonen. Filmavisen var viktig for å skape et samhold og et felles mål for nordmenn under en vanskelig gjenoppbyggingstid. Filmene hadde en optimistisk tone angående framtiden og skildret ofte hvor viktig det var å delta i gjenoppbyggingen av landet.
I årene etter okkupasjonen ble krigen naturlig et viktig tema i norsk film. Fiksjonsfilmene var mest populære blant folk og norske okkupasjonsdramene utgjorde den største enkeltgruppen av norske spillefilmer produsert fra 1946. Felles for de tidlige okkupasjonsdramaene er skildringen av motstandsarbeidet.
Etterkrigsfilmene handlet ikke bare om motstandsarbeid og krigen, Tancred Ibsen ment at det Norge trengte var en "crazy-komedie" etter krigens tunge år. Dette var for useriøst og slo ikke an hos publikum. Norge fikk også sin første kvinnelige regissør i Edith Carlmar som debuterte med Døden er et kjærtegn (1949), et psykologisk drama, som ble betegnet som "Norges første film noir." Gategutter (1949) av Arne Skouens handler om gatens lov og menneskets muligheter, og har tydelig trekk av italiensk neorealisme. Helaftens dokumentarfilmen fikk en storhetstid etter krigen med filmer som Kon-Tiki (1950), en hyllest til Thor Heyerdahls ekspedisjon med balsaflåte over Stillehavet tre år tidligere.
I 1948 med stortingsproposisjonen "Om ymse filmtiltak" begynte state å engasnere seg i norsk film. Kvalitet og kulturansvar var de fremste argumentene for at staten engasjerte seg. Statens filmsentral var i virksomhet fra høsten 1948, med utleie av film til skoler og frivillige organisasjoner som hovedoppgave. I tillegg ga staten Norsk Film A/S økonomisk støtte ved å være aksjeeier. Filmavisen ble også overførst til Norsk Film A/S.
Norsk filmhistorie
Norsk film under okkupasjonenI april 1940 da Tyskland tok kontroll over Norge ble det bestemt at filmproduksjonen skulle økes. Under de fem årene som okkupasjonen varte fikk hele 20 norske filmer premiere. Også langfilmer ble produsert, tallene ligger på hele 600 hvorav halvparten av disse langfilmene ble produsert i Tyskland.
Kort tid etter okkupasjonen opprettet den tyske okkupasjonsmakten et Reichkommissariat.
Reichkommissariat skulle holde oppsikt med forvaltningen og hadde en avdeling som kontrollerte kulturliv og sto for folkeopplysning og propaganda. De lettet etter en norsk filmmann og falt tilslutt på Leif Sinding. Han skulle lede det norske filmlivet i nasjonalsosialistisk ånd. Januar 1941 ble Sinding direktør for nyopprettede Statens Filmdirektorat, som var en del av Kultur- og folkeopplysningsdepartementet.
Okkupasjonens vanskelige år var sterkt preget av en norsk filmproduksjon som mer enn før tok avstand fra de dagsaktuelle problemene og hvordan det egentlig var i virkeligheten. Mange av filmene som ble spilt inn skulle gjenspeile samme tidsperiode, men filmene ble ikke fremstilt på den måten som det var i virkeligheten. «Tørres Snørtevold», en film av Tancred Ibsen måtte gjøre om slutten på filmen etter krav fra Reichskommissariat. Det var første okkupasjons år og tyske myndigheter sensurerte allerede på manusstadiet.I 1941 flyttet blant annet Leif Sinding alle spillefilmproduksjonene til private produksjonsselskaper. Filmdirektoratet reduserte også produksjonsselskaper. Filmdirektoratet kontrollerte også import, utenom de tyske filmene. 30.April 1941 ble det vedtatt en «Forordning om kinematografbilder». Dette ga Statens filmdirektorat full kontroll over all kinodrift, distribusjon og ikke minst produksjon. I 1941 ble også Norsk Film A/S preget av store forandringer. Spilleproduksjonene ble lagt til de private produksjons selskapene, og Norsk Film måtte under resten av okkupasjonstiden produsere korte ukerevyer, kulturfilmer og andre propagandafilmer for okkupasjonsmakten. En ukerevy varte i ti minutter og
bestod av opptak fra det forskjellige som hadde skjedd rundt om i Norge.
Fra høsten 1943 sank interessen for norske filmer betraktelig og i de siste krigsmånedene i 1945 hadde ingen norske spillefilmer premiere. Ukerevyene fortsatte likevel å rulle på kino, etter krigen var det særlig nyhetsfilmene som skulle prege den norske filmproduksjonen de første månedene etter frigjøringen. Disse nyhetsfilmene ble vist på kinoer over store deler av landet fram til 1963 da interessen i disse filmene minsket blant annet grunnet fjernsynets økende popularitet. Ukerevyene ble populært kalt Filmavisen og grunnlaget for produksjon av disse var lagt allerede under okkupasjonen. Filmavisen var viktig for å skape et samhold og et felles mål for nordmenn under en vanskelig gjenoppbyggingstid. Filmene hadde en optimistisk tone angående framtiden og skildret ofte hvor viktig det var å delta i gjenoppbyggingen av landet.
I årene etter okkupasjonen ble krigen naturlig et viktig tema i norsk film. Fiksjonsfilmene var mest populære blant folk og norske okkupasjonsdramene utgjorde den største enkeltgruppen av norske spillefilmer produsert fra 1946. Felles for de tidlige okkupasjonsdramaene er skildringen av motstandsarbeidet.
Etterkrigsfilmene handlet ikke bare om motstandsarbeid og krigen, Tancred Ibsen ment at det Norge trengte var en "crazy-komedie" etter krigens tunge år. Dette var for useriøst og slo ikke an hos publikum. Norge fikk også sin første kvinnelige regissør i Edith Carlmar som debuterte med Døden er et kjærtegn (1949), et psykologisk drama, som ble betegnet som "Norges første film noir." Gategutter (1949) av Arne Skouens handler om gatens lov og menneskets muligheter, og har tydelig trekk av italiensk neorealisme. Helaftens dokumentarfilmen fikk en storhetstid etter krigen med filmer som Kon-Tiki (1950), en hyllest til Thor Heyerdahls ekspedisjon med balsaflåte over Stillehavet tre år tidligere.
I 1948 med stortingsproposisjonen "Om ymse filmtiltak" begynte state å engasnere seg i norsk film. Kvalitet og kulturansvar var de fremste argumentene for at staten engasjerte seg. Statens filmsentral var i virksomhet fra høsten 1948, med utleie av film til skoler og frivillige organisasjoner som hovedoppgave. I tillegg ga staten Norsk Film A/S økonomisk støtte ved å være aksjeeier. Filmavisen ble også overførst til Norsk Film A/S.