I 1950 så la det som før ble kalt "Kirke- og Undervisningsdepartementet" opp til en ordning hvor staten betalte alle "normalkostnadene" til filmproduksjon. Dette gjorde at en filmprodusent ikke risikerte økonomisk undergang ved å lage en film. Dette gjorde en betydelig forskjell. I 1951 var det hele syv kinopremierer, og det å gå på kino appellerte mer til folk flest. I 1952 ble det solgt hele 34 millioner kinobilletter. I 1956 så ble det satt ny kinorekord med 35 millioner kinobesøk.
Stønadsordningen hadde også sine svakheter. Filmene som ble produsert kostet ofte mer en hva staten godkjente som maksimumsbeløp for refusjon, og det tokk ofte tid før pengene kom frem. Dette gjorde at kvaliteten på filmene som ble produsert led av lavere kvalitet, siden man i teorien fikk beløpet dekket så lenge det var en film. Filmen «Selkvinnen» fra 1953 regnes som symbolet på hvor dårlig støtteordningen hjalp kvaliteten på norskfilm. Filmen regnes som en av norges dårligste filmer gjennom historien på grunn av all den dårlige kritikken den fikk. Den markerte også begynnelsen på slutten av stønadsordningen som fungerte fra 1950-1955.(Kinoplakaten til filmen Selkvinnen. Prod 1953)
I 1955 kom en ny stønadsordning i gang, i den nye ordningen var det antall kinobesøkende som sto i fokus. De filmene som hadde mange besøkende på kino fikk mer støtte, en de med dårlig besøkstall. Dette tvang filmprodusenter til å produsere gode filmer slik at kinosalen ble fylt opp og han fikk filmen dekt.
På 50-tallet bled det også for alvor satset på film for barn. Barnefilmer fikk gode støtteordninger fra staten. Om man produserte barnefilm kunne man søke om både forhåndstøtte og billedstøtte. I perioden 1955-1965 ble det lagd kinofilmer med barn som målgruppe i Norge.
En av de mest kjente filmene som ble produsert på 50-tallet var «De Dødes Tjern». Filmen er laget utfra en roman skrevet av Bernard Borge som var forfatteren Andre Bjerkes pseudonym i 1942. Filmen regnes som en klassiker i Nordisk filmhistorie.(Bilde fra De Dødes Tjern)
1960 årene
Frem til 1960 gikk kinoselskapene så det suste, publikumet strømmet til kinoene for å se filmer. Da fjernsynet ble åpnet offisielt i 1960 dalte publikumstallet drastisk ned. Dette førte til at filmproduksjonene ble dårligere, ettersom budsjettet ble lavere på grunn av få besøkstall. Samtidig måtte mange kinoer legges ned grunnet konkurs.
Da året var 1963 ble en mann ved navn «Otto Carlmar» hyret som produksjonssjef i norsk film. Det var en del filmarbeidere som følte seg sveket, de følte seg sveket fordi Otto var selv en privat forretningsmann innenfor film produksjon. Arbeiderne mente så det var feil at Otto da skulle lede det statlige filmselskapet. Otto begynte en sparelinje, dette endte med at selskapet for norsk kortfilmavdeling ble sagt opp.
Året etter, nærmere bestemt «26. Juni 1964» hadde de ansatte i «Norsk film» fått nok, de sendte et klagebrev til styret i norsk film. 44 stykker går i protest og nekter å jobbe. De ønsket å boikotte norsk filmpolitikk. Disse 44 doblet seg raskt til hele 88 stykker i protest. Etter mye «om og men» klarte filmarbeiderne å få det slik de ønsket. Otto Carlmars kontrakt utgikk i 1966, deretter kom en av de 44 som boikottet norsk film inn som ny leder i norsk film. Denne mannen het Erik Borge, han ble utnevnt til administrerende direktør og kunstnerisk leder. Under Erik Borges ledelse av norsk film, produserte norsk film hele 75 spillefilmer.
Etter at Otto Carlmar hadde forsørget nederlag over norsk kortfilm, forsøkte Erik hardt å få norsk kortfilm opp på fote igjen. Han søkte om støtte til norsk kortfilm, men fikk avslag. Erik gav seg ikke, tredje søknad lyktes. Norsk kortfilm var nå oppe på fote igjen.
Mye gikk bra etter Erik Borge regjerte som leder. Mange syns norsk film var god, samtidig som arbeiderne satte pris på arbeidet de utførte. Likevel følte flere publikummere at denne sensuren av norske filmer var litt problematisk til tider.
1950 årene
I 1950 så la det som før ble kalt "Kirke- og Undervisningsdepartementet" opp til en ordning hvor staten betalte alle "normalkostnadene" til filmproduksjon. Dette gjorde at en filmprodusent ikke risikerte økonomisk undergang ved å lage en film. Dette gjorde en betydelig forskjell. I 1951 var det hele syv kinopremierer, og det å gå på kino appellerte mer til folk flest. I 1952 ble det solgt hele 34 millioner kinobilletter. I 1956 så ble det satt ny kinorekord med 35 millioner kinobesøk.
Stønadsordningen hadde også sine svakheter. Filmene som ble produsert kostet ofte mer en hva staten godkjente som maksimumsbeløp for refusjon, og det tokk ofte tid før pengene kom frem. Dette gjorde at kvaliteten på filmene som ble produsert led av lavere kvalitet, siden man i teorien fikk beløpet dekket så lenge det var en film. Filmen «Selkvinnen» fra 1953 regnes som symbolet på hvor dårlig støtteordningen hjalp kvaliteten på norskfilm. Filmen regnes som en av norges dårligste filmer gjennom historien på grunn av all den dårlige kritikken den fikk. Den markerte også begynnelsen på slutten av stønadsordningen som fungerte fra 1950-1955.
I 1955 kom en ny stønadsordning i gang, i den nye ordningen var det antall kinobesøkende som sto i fokus. De filmene som hadde mange besøkende på kino fikk mer støtte, en de med dårlig besøkstall. Dette tvang filmprodusenter til å produsere gode filmer slik at kinosalen ble fylt opp og han fikk filmen dekt.
På 50-tallet bled det også for alvor satset på film for barn. Barnefilmer fikk gode støtteordninger fra staten. Om man produserte barnefilm kunne man søke om både forhåndstøtte og billedstøtte. I perioden 1955-1965 ble det lagd kinofilmer med barn som målgruppe i Norge.
En av de mest kjente filmene som ble produsert på 50-tallet var «De Dødes Tjern». Filmen er laget utfra en roman skrevet av Bernard Borge som var forfatteren Andre Bjerkes pseudonym i 1942. Filmen regnes som en klassiker i Nordisk filmhistorie.
1960 årene
Frem til 1960 gikk kinoselskapene så det suste, publikumet strømmet til kinoene for å se filmer. Da fjernsynet ble åpnet offisielt i 1960 dalte publikumstallet drastisk ned. Dette førte til at filmproduksjonene ble dårligere, ettersom budsjettet ble lavere på grunn av få besøkstall. Samtidig måtte mange kinoer legges ned grunnet konkurs.
Da året var 1963 ble en mann ved navn «Otto Carlmar» hyret som produksjonssjef i norsk film. Det var en del filmarbeidere som følte seg sveket, de følte seg sveket fordi Otto var selv en privat forretningsmann innenfor film produksjon. Arbeiderne mente så det var feil at Otto da skulle lede det statlige filmselskapet. Otto begynte en sparelinje, dette endte med at selskapet for norsk kortfilmavdeling ble sagt opp.
Året etter, nærmere bestemt «26. Juni 1964» hadde de ansatte i «Norsk film» fått nok, de sendte et klagebrev til styret i norsk film. 44 stykker går i protest og nekter å jobbe. De ønsket å boikotte norsk filmpolitikk. Disse 44 doblet seg raskt til hele 88 stykker i protest. Etter mye «om og men» klarte filmarbeiderne å få det slik de ønsket. Otto Carlmars kontrakt utgikk i 1966, deretter kom en av de 44 som boikottet norsk film inn som ny leder i norsk film. Denne mannen het Erik Borge, han ble utnevnt til administrerende direktør og kunstnerisk leder. Under Erik Borges ledelse av norsk film, produserte norsk film hele 75 spillefilmer.
Etter at Otto Carlmar hadde forsørget nederlag over norsk kortfilm, forsøkte Erik hardt å få norsk kortfilm opp på fote igjen. Han søkte om støtte til norsk kortfilm, men fikk avslag. Erik gav seg ikke, tredje søknad lyktes. Norsk kortfilm var nå oppe på fote igjen.
Mye gikk bra etter Erik Borge regjerte som leder. Mange syns norsk film var god, samtidig som arbeiderne satte pris på arbeidet de utførte. Likevel følte flere publikummere at denne sensuren av norske filmer var litt problematisk til tider.
Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/De_d%C3%B8des_tjern
http://no.wikipedia.org/wiki/Andr%C3%A9_Bjerke#Kriminallitteratur
http://znett.com/2004/03/carlmar-film-stjerneskuddet-som-forsvant/
http://2meda.wikispaces.com/Norsk+Filmhistorie
http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_filmhistorie#Filmoppr.C3.B8r_og_Kunstfilm
http://snl.no/norsk_film