På 1920-tallet kom en ny generasjon norske fiksjonsfilmer frem i dagens lys. Publikum trekkes i større grad inn i filmopplevelsen, samtidig som fortellerteknikken blir mer avansert. Kjente filmer som Fante-Anne (1920) og Glomdalsbruden (1926) viste sterke nasjonalromantiske og nostalgiske preg.
Bygdefilmen var den dominerende sjangeren innen norsk og skandinavisk film. Hele tre store filminnspillinger foregikk i Norge sommeren 1920. Rasmus Breistein spilte inn __Fante-Anne__, Gustav Adolf Olsen laget Kaksen på Øverland, og den danske filmregissøren Carl Theodor Dreyer laget Prästänkan som var en svensk filmproduksjon.
Svenskene hadde laget slike bygdefilmer helt siden 1910-tallet, og var tidlig ute med å sikre seg rettighetene til kjent norsk litteratur, Henrik Ibsen var en av dem. Flere kjente verker av Bjørnstjerne Bjørnson ble filmatisert på 1910-tallet. Filmer som Terje Vigen(1916), Synnøve Solbakken og Et farlig frieri (1919) ble produsert av svenske Victor Sjöström. Svenskene inspirerte norske filmskapere, noe som førte til en bølge av norske bonderomantiske filmer. Dette tiåret ble det til sammen laget hele 28 norske spillefilmer.
Filmer om natur og reise ble også viktig i norsk film. De var svært populære blant det hjemlige publikum, og ble ansett som gode eksportartikler. Allerede i 1911 hadde Roald Amundsen laget en dokumentar om sin store sydpolekspedisjon. Norgesfilmene ble laget på 1920-tallet, og bestod av skildringer av norsk natur, reise og eksponering av det norske landskapet. Disse fungerte både som reklame for turister, samt underholdning og opplysningsfilmer for de hjemme.
Nedgangstider 1920 årene var som nevnt tidligere en revolusjon når det gjaldt film. Men selv om dette var gode tider, så går ikke alt på skinner. Det var også nedgangstider på 20’tallet. I følge en artikkel i Aftenposten i 1932 (altså en del år etter 20’årene), så var 20’årene preget av mange nederlag, kunstnerisk og økonomisk, og det fikk optimismen, som hadde preget filmproduksjonen etter høydepunkter i 1920 (som feks Fante Anne) til å synke kraftig. 1923 var et dystert år for norsk film og mistiliten var så stor at det var nærmest umulig å få produsert en film. Et unntak var det selvfølgelig. O.Trygve Dalseg regisserte __“Strandhugg på Kavringen”__ i 1923, som anses å være en film som ikke var preget av denne negangstiden. Bilde fra filmen Strandhugg på Kavringen (1923)
Tiden etterpå... Tiden gjennom 1920’årene er preget av såkalte “ups” and “downs”, men regnes som filmenhistoriens beste år. Ikke alt var som en dans på roser, men var revoluserende og åpnet mange dører innenfor filmens verden. Senere i tiden, så dukker gullalderen for norsk filmhistorie opp- nemlig 1930’årene.
Velkommen til 1920'årene!
På 1920-tallet kom en ny generasjon norske fiksjonsfilmer frem i dagens lys. Publikum trekkes i større grad inn i filmopplevelsen, samtidig som fortellerteknikken blir mer avansert. Kjente filmer som Fante-Anne (1920) og Glomdalsbruden (1926) viste sterke nasjonalromantiske og nostalgiske preg.
Bygdefilmen var den dominerende sjangeren innen norsk og skandinavisk film. Hele tre store filminnspillinger foregikk i Norge sommeren 1920. Rasmus Breistein spilte inn __Fante-Anne__, Gustav Adolf Olsen laget Kaksen på Øverland, og den danske filmregissøren Carl Theodor Dreyer laget Prästänkan som var en svensk filmproduksjon.
Svenskene hadde laget slike bygdefilmer helt siden 1910-tallet, og var tidlig ute med å sikre seg rettighetene til kjent norsk litteratur, Henrik Ibsen var en av dem. Flere kjente verker av Bjørnstjerne Bjørnson ble filmatisert på 1910-tallet. Filmer som Terje Vigen(1916), Synnøve Solbakken og Et farlig frieri (1919) ble produsert av svenske Victor Sjöström.
Svenskene inspirerte norske filmskapere, noe som førte til en bølge av norske bonderomantiske filmer. Dette tiåret ble det til sammen laget hele 28 norske spillefilmer.
Filmer om natur og reise ble også viktig i norsk film. De var svært populære blant det hjemlige publikum, og ble ansett som gode eksportartikler. Allerede i 1911 hadde Roald Amundsen laget en dokumentar om sin store sydpolekspedisjon. Norgesfilmene ble laget på 1920-tallet, og bestod av skildringer av norsk natur, reise og eksponering av det norske landskapet. Disse fungerte både som reklame for turister, samt underholdning og opplysningsfilmer for de hjemme.
Nedgangstider
1920 årene var som nevnt tidligere en revolusjon når det gjaldt film. Men selv om dette var gode tider, så går ikke alt på skinner. Det var også nedgangstider på 20’tallet. I følge en artikkel i Aftenposten i 1932 (altså en del år etter 20’årene), så var 20’årene preget av mange nederlag, kunstnerisk og økonomisk, og det fikk optimismen, som hadde preget filmproduksjonen etter høydepunkter i 1920 (som feks Fante Anne) til å synke kraftig. 1923 var et dystert år for norsk film og mistiliten var så stor at det var nærmest umulig å få produsert en film. Et unntak var det selvfølgelig. O.Trygve Dalseg regisserte __“Strandhugg på Kavringen”__ i 1923, som anses å være en film som ikke var preget av denne negangstiden.
Tiden etterpå...
Tiden gjennom 1920’årene er preget av såkalte “ups” and “downs”, men regnes som filmenhistoriens beste år. Ikke alt var som en dans på roser, men var revoluserende og åpnet mange dører innenfor filmens verden. Senere i tiden, så dukker gullalderen for norsk filmhistorie opp- nemlig 1930’årene.
“Noen av de mest kjente filmene:
__Norge – En skildring i seks akter__ fra 1923,__Norgesfilmen__ av__Tancred Ibsen__ fra 1927 og__Selvigs Norgesfilm__ av__Lyder Selvig__ fra 1929” - fra wikipedia
Kilder:
__http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_filmhistorie#Filmgjennombruddet_p.C3.A5_1920-tallet__
__http://ndla.no/nb/node/125517?fag=52222__
__http://www.filmbasen.no/film/18075/strandhugg-paa-kavringen/__
__http://ndla.no/nb/node/125517?fag=52222__